Distriktspsykiatrisk Senter

Nå har jeg vært her i fire dager. 4 dager. Tiden har gått så tregt, men samtidig så fort. Hele 4 dager har jeg vært “innestengt”. Jeg føler meg litt innestengt, selv om jeg ser at det også er ganske fritt. Jeg må gi beskjed når jeg går og hvor lenge jeg skal være borte. Jeg må avtale om jeg “får lov” til å dra hjem på perm, og jeg må spise til faste tider. Jeg får ikke ta medisinene mine selv en gang. De kommer ferdig dosert til meg hver morning og hver kveld.

Jeg har jevnlige samtaler flere ganger til dagen med min kontaktperson som jeg blir tildelt hver vakt, i tillegg til mine hele tre primærkontakter. De kommer inn på rommet om de synes jeg har vært her for lenge, og tar initiativ til samtaler og aktiviteter når jeg er ute i fellesrommene. Også har jeg en ukentlig samtaletime med psykolog.

Det er rart å være her.

Ganske ekkelt, ganske skummelt, men også litt godt. Bittelitt.

På DPS altså.

Farger

I dag trenger jeg litt farger. Det har vært en grå dag.

Takler ikke

I dag klarer jeg ikke lenger å kjenne på den optimismen jeg kjente i går. Jeg følte meg så bra. Ting så så lyst ut. Jeg klarte å skille lidelse og personlighet og det føltes som om det var håp.

I dag føler jeg ingen håp. Ingen glede. Ingen optimisme. Det er bare mørkt.

Alt stresser meg. Til og med å være med familien gikk dårlig i dag. Det pleier aldri å gå dårlig, men det ble for mye folk for meg. Jeg føler meg ukomfortabel og ekkel. Ja, ekkel. Hele situasjonen blir ekkel. Jeg blir innesluttet og føler jeg drukner inni meg selv. Jeg blir hjelpesløs og føler jeg sitter fastlåst og sårbar midt på gulvet. Alle kan se på meg, alle kan dømme meg, alle kan synes negativt om meg.

Hjelpesløs har jeg vært i hele dag. Jeg klarte ikke å skjære opp melon en gang selv. Den minste motstand eller utfordring gjør at jeg knekker sammen. Jeg bare takler det ikke.

Symptomer og personlighet

Behandleren min, den nå tidligere behandleren min, sa veldig mye om at opplevelser jeg hadde var symptomer. Det var ikke jeg som var lei meg, det var symptomer. Det var ikke jeg som hadde kontrollbehov, det var symptomer. Det var ikke jeg som var unormalt opphengt i ting og ble oppspilt, det var symptomer.

Jeg er ikke sykdommen min. Vi er to helt forskjellige, vi bare lever i samme kropp.

Dette synes jeg er veldig vanskelig. Jeg tror jeg er sykdommen for mye. Jeg lar den ta over for mye av personligheten meg. Den er ikke personligheten min. Den er symptomer.

Når jeg er har et unormalt tankekjør, mye uro og bruker masse penger, så er det ikke personligheten meg som er slik, det samme når jeg drukner i tunge sorte tanker og bare drømmer om å bli skutt, når jeg blir kontrollerede pga den store angsten som herjer inni meg, og så videre, det er symptomer på en sykdom jeg har. Symptomer som en dag forhåpentlivis skal dempes, om ikke forsvinne helt, og gi plass til den fulle og hele personligheten min.

Jeg er ikke sykdommen min.

Jeg må ikke la personligheten min drukne i sykdommen min. Jeg må ikke la personligheten min ta skylden for handlinger som er sykdommens feil.

Det høres egentlig ut som om jeg ikke vil ta ansvar for egne handlinger. Jo, det er jo jeg som bruker alle pengene. Det er jo jeg som sier dumme ting. Det er jo jeg som sitter med mørke destruktive tanker, det er jo jeg som kontrollerer omgivelsene mine. Men det er ikke en del av min personlighet.

Eller er det?

 

Redd, glad, skuffet

De siste dagene har jeg tilbrakt liggende i sofaen. Jeg har gjort litt småting. Vasket litt klær, ryddet ut av og inn i oppvaskmaskinen, vært ute med søppelet, trykket litt på blogger og forum. Men ellers har jeg ligget på sofaen. Tiden har bare flydd forbi. Det er fredag allerede.

Jeg føler meg tom. Lei av alt. Vil ikke gjøre noe. Orker ikke gjøre noe. Jeg er ikke så tappet for krefter egentlig. Jeg er tappet for krefter i hodet kanskje.

På min siste time med behandleren min fikk jeg bekreftet at jeg har fått innvilget et kortidssopphold på 1 måned på DPS. Jeg har ikke fått noe brev i fra dem enda, men satser på at det stemmer siden hun sa det.

Jeg ble både redd, glad og skuffet.

Redd for at nå er det virkelig. Nå skal jeg legges inn. Nå er det alvor. På ordentlig. Nå må jeg skjerpe fokus, klare å la være å skrive meg ut med en gang, og få i gang prosessen med å få tanker ut i ord slik jeg kan få ordentlig hjelp.

Glad for at nå skal jeg få hjelp. Som psykologen sa, nå har vi prøvd mye. Jeg har vært innom vanlig samtalebehandling og kognitiv samtalebehandling hos DPS og jeg har  prøvd flere typer medisiner. Dette er dét.

Skuffet fordi jeg føler at en måned var så lite. Hvordan skal problemer som har vart i flere år bli bedre på bare en måned? Men jeg går ut i fra at hvis jeg blir dårligere, og det å være innlagt fungerer, vil jeg få være innlagt på nytt. Jeg håper det vertfall. Eller kan det være at jeg faktisk ikke behøver mer enn en måned. Hva vet jeg.

For all del. Det er ikke sikkert innleggelse er noe for meg en gang…

Behandlere

I dag var siste timen min med den nye behandleren min. Det blir litt feil å kalle henne den nye behandleren min, i og med hun ikke er ny mer. Jeg har ikke hatt henne ett år en gang før hun må slutte.

I fjor på denne tiden fikk jeg beskjed om at behandleren min gjennom ca 4 år skulle slutte. I vinter fikk jeg beskjed om at psykiateren min skulle slutte. Og nå skal nye behandleren min slutte.

Jeg skal få ny behandler hos DPS, og når jeg legges inn vil jeg få en ny behandler der også.

Det er mange behandlere som kommer og går på kort tid.

Jeg hater det.

Men, jeg er heldig. Jeg blir hørt og har muligheten til å ha en behandler. Det setter jeg veldig pris på. Så jeg skal vel egentlig ikke klage.

Tarmer i bevegelse

I dag har jeg fullt av sorte sommerfugler i magen. Møll. Larver. Det føles ikke bra.

Den kilende følelsen man ofte merker i magen når man kjører over en hump i stor fart eller suser bratt nedover i en berg og dal-bane, skyldes at akselerasjonen påvirker tarmene.

Vi har syv-åtte meter tynn- og tykktarm som ligger kveilet i bukhulen og bare er festet til den muskuløse bukhulveggen på et par steder. Tarmene har altså mulighet til å bevege seg nokså fritt, og det kommer til uttrykk når vi akselererer raskt opp eller ned. Da blir det slik at tarmene presses henholdsvis nedover eller oppover, noe som får dem til å nappe i bukhulveggen og fremkalle en kilende følelse i magen.

Noe lignende kan vi oppleve når vi er nervøse. Også da kommer kilingen fra tarmene og skyldes at kroppen inntar en slags alarmberedskap for å være klar til å gå til aksjon. Det gir aktivering av det sympatiske nervesystemet nervesystemet som nedsetter fordøyelsesprosessene og leder blodet bort fra tarmene og over til musklene. Disse endringene i fordøyelsessystemet merker vi som en kilende fornemmelse i magen.

Illustert Vitenskap NR. 17/2011

Innleggelse

Behandleren min har send søknad om innleggelse til DPS. Så nå er det bare å vente på svar. Og jeg takler ikke å gå rundt å bare vente. Det stresser meg.

Jeg er redd for at de ikke skal synes jeg er syk nok. Akkurat nå har jeg en ganske rolig periode. Jeg føler meg ikke bra. Jeg er trøtt og sliten, orker ikke å bry meg med det rundt meg. Men jeg er rolig. Og det verste av alt, jeg sliter med å sette ord på det.

Jeg tenker og tenker på hva jeg skal si om jeg skal legges inn. Jeg må klare å sette ord på følelsene mine snart, slik de forstår hvordan jeg har det. Og slik jeg får bli der og få den hjelpen jeg trenger.

En annen bekymring jeg har er om jeg vil klare å holde meg der. Jeg er redd for jeg vil få panikk og dra hjem igjen med en gang. Men jeg må klare dette. Dette er siste sjangse. Slik føles det vertfall. Fungerer ikke dette, hva virker da?

Skam og frustrasjon

Jeg leser det forrige innlegget mitt, og føler jeg må forklare disse kicks jeg har litt mer.

Du kan lese litt om hvordan de oppleves her.

Men det er bare en side av dem. De kan også oppleves som veldig plagsomme. Slitsomme. Jeg får ofte et stort behov for å uttrykke meg. Bilder eller ord. Men jeg får det sjeldent til. Jeg føler vertfall at jeg ikke får det til. Jeg har mye kjør i hodet. Får en rastløs og vond følelse inni meg. Må gjøre noe. Som regel ut og gå tur. (Med kjæresten så klart. Klarer ikke å gå alene.) Men som regel er jeg fortsatt veldig sliten og tappet for krefter, så jeg føler meg lammet. Vil så masse men får ikke til.

Jeg har hatt det sånn i mange år. Jeg kaller det kicks, for det er rett og slett som om noen gir meg et spark i ræva. Og dette oppløftet oppleves den tiden jeg fortsatt er i luften. Men det daler fort og ting går ned igjen. Som regel litt for langt. Av og til veldig for langt.

Det verste med kicks er at jeg skjemmes så fælt i etterkant. Skam og frustrasjon er de følelsene jeg sitter igjen med.

Kick

Jeg har skrevet masse det siste døgnet. Jeg føler jeg har hatt et lite hypomanisk/hypomant (hva heter det egentlig?) anfall. Jeg har hatt mye kjør i hodet, veldig stor skrivetrang. Mye som må ut og jeg har slitt med søvnen i natt. Fikk ikke sove i går kveld. Ville ikke sove. Og våknet klokken 08 i dag, og ville ikke sove mer da heller. Sovnet på sofaen i 1-2 timer litt senere, men det er det. Og det er lite for å være meg.

Så ja, hva var poenget? Jeg skriver mye. Og jeg skjemmes over det. Men fortsatt klarer jeg ikke å la være å skrive. Må bare. Må bare få sagt en ting til. Må bare få forklart meg. Må bare forklare forklaringen min. Må bare, må bare, må bare.

Hodet spinner.

Men det er blitt bedre etter jeg trappet opp på Abilify. Se. En positiv ting.